– Jeg har mye mer å gi - Runner's World
Annonse

– Jeg har mye mer å gi

Langdistanseløper Karoline Bjerkeli Grøvdal er sterkere enn noen gang. VM venter i oktober.


Annons

Hun har vært i gamet lenge. Mye har skjedd siden første gang hun representerte Norge i et internasjonalt mesterskap. Det er 13 år siden en sped 16-åring fra Isfjorden ble kasta inn i verdenstoppen. Et og annet hinder sto i veien. De ble forsert og etter hvert forkasta. Årene har gått og vi har sett henne på skjermen under hvert mesterskap. Nå har hun frivillig tatt hindrene tilbake, og hun er sterkere enn noen gang.

Karoline Bjerkeli Grøvdal er vår tids langdistansedronning, for å bruke et nesten oppbrukt uttrykk. 70- og  80-tallet hadde sine damer på tronen. Vi har vår. Hun har tatt Grete Waitz' norske rekord på en mile, og når denne utgaven kommer ut har hun antakelig tatt Ingrid Kristiansens innendørsrekord på 3000 meter, i stevnet Karsten Warholm International i slutten av januar. Rekordene på 5000, 10 000 og 3000 utendørs – som alle innehas av nevnte damer – lever farlig.


Karoline Bjerkeli Grøvdal (29) ser framover mot en spennende sesong. Foto: Eivind Bye

Gullsko og bronsemedaljer
Hvert år deler Kondis ut en gullsko til en kvinnelig og en mannlig langdistanseutøver for gode tider og mesterskapsprestasjoner. Karoline hadde 12 gullsko stående hjemme. 2019 startet med at hun mottok enda en, for bragdene hun utførte i 2018. Selv oppsummerer hun fjorårssesongen slik:

– En litt blanda sesong, men alt i alt gikk det jo veldig bra. Fysisk var jeg på mitt beste, men samtidig var det en annerledes sesong, forteller hun.

2018 var første gang på seks år at hun satset på 3000 meter hinder. Fra å ha løpt både 5000 og dobbelt så langt, ble det hinder og kun hinder som skulle prege store deler av sommeren i fjor.

– Det var en utfordring. Jeg føler at jeg på langt nær fikk ut det jeg var i form til, men jeg trengte den sesongen med fokus på hinder. Når jeg nå starter 2019-sesongen er jeg på et helt annet sted, jeg er ikke lenger redd for å løpe hinder.

Rundt ni hinderløp rakk hun å løpe før banesesongen ufrivillig fikk en bråstopp. Det siste løpet var finalen i EM i Berlin. Karoline var på forhånd ranket som favoritt og gullkandidat, men en influensa ville det annerledes. Alle som har sett Karoline ha dagen, så fort at EM-finaledagen ikke var en slik dag, men hun jobbet seg inn til bronse. Nok en bronse. I likhet med gullskosamlinga, begynner det å bli en grei størrelse på bronsesamlinga også.

Historisk
Influensaen satt i. Lenge. Det føltes mer som et skadeavbrekk. Først to måneder etter Berlin kunne Karoline trene normalt igjen.

– Det var godt å komme seg over det. Høsten var veldig bra, og jeg fikk heldigvis vist helt på slutten av sesongen at jeg er tilbake igjen fysisk, sier Karoline, og sikter til fjorårets andre bronse, nemlig den på EM terrengløp i desember. Hennes sjette seniormedalje totalt i europamesterskapsammenheng, fire av dem i terrengløp, alle i samme valør. I tillegg har hun to junior-gull fra EM terrengløp, hvilket gjør Karoline til den kvinnen med flest individuelle medaljer i EM terrengløps historie. Som nevnt har hun, til tross for sin unge alder, vært i gamet lenge. Eller rettere sagt, vært i toppen lenge.

Motivasjon over tid
Og apropos det. Holder motivasjonen seg like godt som formen? Er man like inspirert til å løpe fort nå som i junior-VM for 13 år siden?

– Jeg er like sulten nå som da. Og jeg får ofte det spørsmålet. Særlig i skadeperioder. Men selv de årene jeg har vært skadet, så har motivasjon aldri vært en greie. Jeg blir nesten overraska hver gang jeg får spørsmålet, for jeg har knapt tenkt på det. Motivasjonen bare er der. Heldigvis, tilføyer hun.

– Hadde jeg tenkt mer på det, så det ville kanskje vært et tegn på at jeg begynner å miste motivasjonen. Men det at den fortsatt er såpass tilstede at jeg knapt reflekterer over den, vitner jo om at jeg hele tiden streber etter noe mer.

Det betyr ikke at hun våkner hver bidige dag – hoppende lykkelig over å skulle legge ut på løpetur i norsk vintervær.

– Neida, det går jo opp og ned. Mange lurer på hvor lenge jeg skal holde på med løping, hvilket er naturlig, for man tenker jo ofte i OL-sykluser, og mange utøvere har jo en visjon for framtida etter satsingen, men jeg har aldri tenkt at etter for eksempel OL 2026 – da er det slutt. Så lenge jeg har lyst og en samarbeidsvillig kropp så er det bare å fortsette, så får jeg ta stilling til når jeg skal legge opp etter hvert, sier hun.

Lista flyttes stadig opp, og forventningene likeså.
– Den første gangen jeg tok senior-bronse var jeg kjempefornøyd og veldig glad. Nå har jeg seks til sammen, og blir på en måte mindre og mindre fornøyd hver gang. Og det er nok det som gjør at jeg fortsatt er motivert. Jeg føler at jeg har mer jeg skulle gjort. Jeg er ikke ferdig. Og det som i utgangspunktet er bra, er ikke lenger godt nok.


Karoline løper både 3000 meter hinder og 5000 meter i VM i Doha senere i år.
Foto: Eivind Bye.

Små marginer, små justeringer
Treningseffekten vil alltid være størst hos et utrent menneske. Jo dårligere utgangspunktet er, desto enklere er det å komme i form. Karoline har vært godt etablert i verdenstoppen i flere år, og marginene blir mindre og mindre. Hvordan trene for å bli enda litt bedre? Samtidig er balansegangen ekstremt viktig, og knivseggen mellom økt prestasjon og skader er sylskarp.

I samarbeid med treneren Ståle Jan Frøynes gjør hun stadig små forandringer og justeringer i treningsarbeidet, slik at hun hele tiden utvikler seg.

– Jeg må gjøre en liten forandring og en liten forbedring hvert år, og den forbedringa blir jo samtidig mindre og mindre for hvert år, siden nivået begynner å bli så høyt.

Nå er fokuset flyttet mot å telle kilometer på høy intensitet fremfor å følge med på det totale kilometerantallet i uka. Det blir stadig tøffere økter – hardere når det skal være hardt. Kvalitetssikre kvalitetsøktene.

– Dette er den største forskjellen fra tidligere, forteller Karoline, og legger til at totalvolumet ikke er noe høyere enn det har vært tidligere.

– Jo bedre form man er i, desto mer må farten heves, og det koster også mer, siden alt går mye fortere. Derfor går det litt på bekostning av de rolige turene sammenlignet med hvordan jeg trente før, sier hun.

Så lenge det går framover
Nå for tiden går det mye i lange terskeløkter. Opp mot en time i intervalltid på terskel, to ganger daglig på de tøffeste dagene. Til gjengjeld har hun en dag i uka med kun alternativ trening, hvor styrke og ellipse står på programmet.

– Jeg ser at Ingebrigtsens gjør det samme. Mye mengde på terskel – i hvert fall i den perioden vi er inne i nå. Man kan argumentere for at vi trener mot mye lengre distanser, selv om vi konkurrerer på relativt korte distanser, men det gir en god kapasitet og et solid fundament, sier hun og røper at hun aldri har testet en høyere terskelfart enn nå.

– Terskelfarta mi har jeg trent på siden jeg var 15 år. Det er betryggende å vite at den aldri har vært bedre. Jeg tror motivasjonen påvirkes av dette – jeg føler at jeg fortsatt har mer å gå på. Nå har jeg vært skadefri siden 2016-sesongen, og det er første gang noen sinne at jeg har hatt såpass bra kontinuitet i treninga. Når du nærmer deg fem-seks år på rad uten stopp i form av skadeavbrekk, det er først da man kan begynne å nærme seg det ytterste av sitt potensiale. Før 2016 gikk det en halv sesong før jeg var ute med skade. Jeg har jo fått vært med på masse, men det var ikke ett år uten et skadeavbrekk. Hadde jeg tatt en test og funnet ut at jeg hadde stagnert, så hadde det sikkert gått utover motivasjonen. Men så lenge det går framover, er det håp, ler hun.


Denne artikkelen ble først publisert i Runner's World 1/2019

Les også: Hvorfor er kenyanske løpere så raskere?



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser