Iver - Runner's World
Annonse

Iver

Sigrid Jervell Våg la ned ivrige treningstimer som barn og ungdom før hun la opp som 19-åring. Noen år gikk, og da hun kom tilbake førte det til fem NM-gull på én sesong. Historien er om et talent, eller i hvert fall ei som trente seg frem til å bli et talent.


Annons

Talent kan være så mangt, men de fleste har ikke så mange av dem. Da Sigrid var liten ville hun egentlig bli popstjerne, men hun ble kastet ut av popgruppa hun sang i.

– Jeg var så dårlig til å synge og sang så høyt at jeg overdøvde de andre som faktisk kunne det, ler hun.

– Men jeg sa til pappa: «ahh, æ ska i hvert fall bli best til å spring.»

Trønderdialekten forteller om tidlige morgener i barndommen hvor hun løp før skolen, og da hun mange år senere var på utveksling i Australia, holdt hun seg litt jetlagged hele oppholdet og løp på morgenen mot det som ble comebacket. Men mellom en styrtet popkarriere og en lysende komet av en resultatliste gikk det mange år.

Sigrid Jervell Våg forteller at hun nok ikke var et teknisk talent da hun var ung, det var iveren som var hennes styrke. Hun vant innsatsprisen to år på rad i Byåsen fordi hun møtte opp på hver eneste trening, selv om stormen raste og kun ei annen hadde våget seg ut.

– Jeg utviklet meg til å bli et talent, men usikker på om det er fordi jeg hadde et talent eller om jeg trente meg til det, sier hun.

– Når man løper mye så blir man jo god på å løpe.


"Jeg utviklet meg til å bli et talent", sier Sigrid Jervell Våg. Foto: Eivind Bye

Iver til glede og besvær
Med popkarrieren sabotert, så startet den karrieren vi er her for å snakke om. Først i Snåsa IL, så Byåsen, Trondheim Friidrett, og da hun startet på Strinda Videregående skole ble det Strindheim, og der fikk hun Erik Sakshaug som trener. Mange klubber og ulike trenere, men iveren var alltid tilstede.

Sigrid ler nå, og det gjør hun stort sett gjennom hele samtalen. Det er lett å skjønne at hun var ivrig som ung, for iveren og gleden er fortsatt det mest fremtredende ved henne. Ironisk nok var iveren kanskje med på å sette en stopper for løpingen også, at hun var på grensa til for ivrig, brydde seg for mye.

– Det ble litt mye nesten, for da jeg kom til den alderen hvor jenter kommer i puberteten og man naturlig løper saktere så fikk jeg veldig prestasjonsangst, om man kan kalle det. I den alderen var det nok ikke helt supert å være så ivrig og bry seg så mye om løping, forteller hun.

At uansett hvor mye hun prøvde så gikk det ikke fortere, og hver konkurranse gikk fra å være gøy til å bli et sted hun var redd for å ikke prestere eller vinne. Motivasjonen var ikke den samme, lysten på å prestere i konkurranse var ikke den samme. Hun beskriver at hun kanskje var litt utbrent etter å ha trent så målrettet i flere år allerede.

– Jeg hadde ikke den samme sulten lengre, da, reflekterer hun over.

Pensjonert løper
Etter Videregående flyttet Sigrid til Oslo for å studere ved Norges Idrettshøgskole. Hun fant ingen gruppe å løpe med og hadde en liten skade,

– Så jeg la opp, rett og slett. Som 19-åring.

Hun opprettet et foretak hvor hun allikevel fikk brukt kompetansen hun både hadde fra før og lærte om på studiene, og hadde ukentlige treninger med bedrifter, så vel som instruktørjobb med blant annet spinning og styrke. Trening gikk fra å være noe hun systematisk førte i en treningsdagbok som hun hadde helt opp i halsen, til å være gøy og alternativ. Samtidig merket hun hvor lite aktivitet som skulle til for å merke at formen bedret seg, og hun sier at det lå litt i bakhodet at hun kanskje skulle løpe mer igjen en dag.

– Jeg løp et eller to mosjonsløp i året de årene, og et av dem var KK-mila hvor jeg løp på 40.01. Da tenkte jeg at jeg måtte jo løpe på under 40 i hvert fall, ler hun.

Det er så tydelig i alt Sigrid forteller og hvordan hun er, denne iveren og gleden. Like mye over løping som noe annet, og at hun bryr seg, men bryr seg minst like mye om andre. Bacheloroppgaven hennes ved NIH handlet om motivasjon ved løping, og hvor hun lærte at for damer er det ekstra viktig med fellesskapet.

– Jeg innså kanskje litt ekstra hva som manglet ved egen motivasjon, sier hun.

Og hun innså at hun måtte finne en gruppe, et fellesskap, et miljø så hun kunne løpe sammen med noen.


Et sosialt fellesskap rundt treningen er viktig for Sigrid som trener med en stor gruppe
jenter i Oslo-klubben BUL. Foto: Eivind Bye


Mosjonist, på en måte
Hun tok kontakt med BUL hvor det var kommet nye løpere, både de som skulle konkurrere, men også andre nivå. Det fristet å bli med, men Australia sto for tur, så hun og en av trenerne der, Håvard Hasås, gjorde en avtale om å holde kontakten – hvis Sigrid var motivert når hun kom tilbake så kunne hun løpe med dem da. Vel fremme i Australia så startet hun som A-menneske på grunn av jetlag, men så lot hun aldri den jetlaggen gi helt slipp, og trente før skolen hver dag. Hun deltok i et løp og kom i kontakt med en løpegruppe som skulle være et dytt i denne nye, mulige retningen.

– Treneren kommenterte at jeg løp så fort og var fortsatt så ung. Jeg trodde jo jeg var gammel, smiler hun.

Hjemme igjen i Norge i 2016 hadde hun et halvt år med jobbing før hun startet masterstudiene ved BI, og det var denne våren hun begynte å løpe med BUL.

– Det morsomste er det sosiale med det. Den mestringsfølelsen samtidig som du får litt sosialt hver dag, trekker hun frem.

I starten var det langt ifra satsning som sto i hodet på Sigrid. Her fikk hun rett og slett tilgang på fire fellesøkter i uka, så hun slapp å gjøre kvalitetsøktene alene.

– Tenkte jeg skulle være litt mosjonist, sier hun.

– Og så gikk det bare fortere og fortere.

Kvalitetsøkter i fellesskap
Nå er Sigrid 26 år, og selv med noen år uten systematisk løpetrening så har hun enormt med erfaring i bunn som hun både kan se på så vel som bygge på. Sammen med trenerne Frode Hansen og Håvard Hasås så ser hun på hva som fungerte i barndomsårene, hva som fungerer nå, og mikser det med et nytt opplegg. Det blir til en kombinasjon av alt kroppen hennes responderer best på, og sammen med kontinuitet gir det resultater.

– Med åran har æ blitt mer og mer nerdat med å teste ut og forsøk å optimalisere treningen, så vel som å lære mer om hva slags oppladning til konkurransa æ respondere på, sier hun med et smil.

Treningen er gøy, og selv om hun mener at hun egentlig ikke er så rask, så fungerer denne eksperimentelle tilnærmingen til trening, og hun har trent seg stadig raskere. Samtidig er Sigrid klar på at fellesskapet og det sosiale er like viktig for hennes suksess. Når hun har en avtale så kan hun ikke utsette, kan ikke sitte litt lenger på det som ble den nye arbeidsplassen etter mastergraden var fullført i selskapet Vipps. Fellestreningene er både sosialt samvær med frisk luft og aktivitet, og kvalitetsøkter som har gjort forskjell på fart og kapasitet. Hun trekker frem stigningsløp etter langturer, styrke, og trappeløp med løping og hopping som resultatbærende økter for hennes del.

– Hvis jeg ikke har en avtale så blir det ikke like god kvalitet. Jeg kan ikke beskrive hvorfor, sier hun.

Hun kan være på treningsferie med faren og trene alle øktene alene med god kvalitet, men det er hverdagen som er vanskelig.

– Jeg får mye adrenalin av å løpe med andre som får meg til å glemme at jeg er sliten, og konkurranseinstinktet kicker litt inn. Og så er jeg ikke en frontløper. Jeg er ikke oppe og drar så mye for da går farten ned, sier hun og ler godt.

– Jeg er god på å ligge bak, og det er sikkert et resultat av at jeg er blitt dratt mye av nesten alle trenerne mine. Jeg er blitt god på å ikke under noen omstendigheter slippe; henge til jeg faller om omtrent. Det er der jeg har min styrke.

Etter hun tok sitt første NM-gull i fjorårssesongen så startet det hun kaller en modningsprosess om å starte et hvert løp med tanken om å gå for seier. Hun ble mer offensiv, og trekker frem at det handler om å tørre å tåle å ha det vondt. For noen helger siden løp hun Hytteplanmila hvor hun satte ny personlig rekord på 10 km med 50 sekunder – ny tid 33.30.

– Jeg tenkte at dette er det vondeste kroppen min har vært igjennom noen gang. Tenkte stakkars kropp, jeg har aldri hatt det så vondt før, før jeg pushet på enda hardere. Det hadde jeg ikke orket for et par år siden, forteller Sigrid.


I 2018 tok 26-åringen hele fem NM-gull. "Det handler om å stille på startstreken", sier hun. Foto Eivind Bye

Tilpasse
Mosjonsløp er gøy, men det er 1500 meter som er hennes distanse og der hun ønsker å utvikle seg. Det er den tidsrammen hun er best på å ha det vondt i, sier hun. Om iver og glede er nøkkelord i Sigrids personlighet og løpekarriere, så er kontinuitet låsen. Både årene med trening og erfaring, men å holde seg frisk og skadefri – god treningsuke, hver uke.

– Det handler om å stille på startstreken, sier hun enkelt.

– Jeg har sett mange talentfulle løpere, spesielt på damesiden som ikke får gjort det fordi man tenker man ikke har trent, når man egentlig har trent altfor mye. Langt mer enn det kroppen tåler og klarer å absorbere.

Derfor liker hun å ha en jobb ved siden av løpingen, slik at ikke alt handler om løping hele tiden og hun kan fokusere på den når hun er syk eller småskadet.

– Jeg er veldig god på å lytte til kroppen og tilpasse treningen til hvordan det føles der og da, som gjør at jeg sjeldent går syk over lange perioder.

Hun får det til å høres enkelt ut, men sier det er viktig å jobbe med hele tiden og at hun også gjør feil og gjennomfører økter hun burde stått over. Vissheten om at til slutt står og faller det på deg selv.

– Du kan få noen som gir deg råd, men du må ta dem til deg og klare å omsette til praksis. Og det er vanskelig for treneren å kjenne etter, du må liksom stole på deg selv.

Veien Sigrid har løpt frem til en svært innholdsrik og fruktbar sesong, har gitt mye god innsikt som tar henne til nordisk mesterskap om kort tid, og forhåpentligvis videre mot større internasjonale konkurranser. Nå hadde det jo vært gøy, i hennes ord, selv om det ikke var det som sto på planen da hun bare ville ha en gruppe å løpe med.

– Jeg blir veldig demotivert av å gjøre ting alene. Aller helst vil jeg løpe hver eneste tur med noen, sier hun.

I fjor våres vant BUL Holmenkollstafetten så det er en gruppe med høyt nivå og stor bredde; en gruppe hvor alle har hver sine mål, og så heier de på hverandre. Et sted å få testet styrkene sine.

– Jeg er sterkere mentalt nå enn jeg var i ungdommen, men jeg tror det er mange konkurrenter som er sterkere akkurat under løp og bedre til å presse seg enn meg.

Vi snakker videre om styrker og svakheter og løping, og så sier hun:
– Oppsummert, jeg er god på å hvile. Eller, det er sikkert mange som vil ta meg på den for jeg driver med så mye ved siden av, ler hun.

– Samtidig er jeg rå på å slappe av og kan sovne nesten hvor som helst. Jeg bruker for eksempel ofte flyturer til å ta igjen litt tapt søvn, og da sovner jeg som regel før flyet har letta. Jeg får si at jeg er tilpasningsdyktig i stedet. Det er et bedre ord.

Fremover er det tilpasning til stadig raskere tider, litt større treningsmengde, litt mer smerte på slutten av løp, litt raskere spurt, litt flere medaljer. Og jentene som kastet henne ut av popgruppa? Sigrid ler og sier de er gode venner i dag.


Les om en annen BUL-jente her: Veronicas tempotips



Kommentere




FlerAvstemning

Tror du at det er mulig for mennesket å løpe maraton på under to timer?

 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser