I begynnelsen... - Runner's World
Annonse

I begynnelsen...

Løp: De fleste litt større løp, og også en del mindre, har elementer som vekker følelser og gjør dem helt unike. Et eksempel på en slik «signatur» er rammen rundt starten.


Annons

For ikke-løpere så vel som folk som synes livet som løper er best uten startnummer på brystet, kan løpsdeltakelse virke rimelig ensartet. Uavhengig av distanse og sted ser de nok for seg at man stiller opp, løper de aktuelle kilometerne og ferdig med det. De tar grådig feil! De fleste litt større løp, og også en del mindre, har elementer som vekker følelser og gjør dem helt unike. Et eksempel på en slik «signatur» er rammen rundt starten.

Ta for eksempel New York City Marathon. Du skal være rimelig hardhudet om du ikke får nærkontakt med følelsene når du står på Staten Island ved Fort Wadsworth med den svære Verrazano Narrows-broen ruvende rett foran, titusener av løpere rundt, og et antall helikoptre chop-chop-choppende i luften over, mens den svulstige amerikanske nasjonalsangen synges live. Eller når løpsarrangøren spør rungende over høyttaleranlegget: «Do we have clearance on the bridge?», og når klarsignalet er gitt: et voldsomt drønn fra fortets kanoner, før du gjenkjenner – gåsehudøyeblikket over alle – de velkjente åpningstonene fra Frank Sinatras «New York, New York» mens massen av løpere setter seg i bevegelse.

I Berlin Marathon går starten på Straße des 14. Juli, paradegaten som skjærer gjennom flotte Tiergarten. Det føles høytidelig å stå i det tigerbalsamduftende folkehavet, midt i det grønne, og med den gylne seiersgudinnen ruvende på sin søyle noen hundre meter lenger frem. Når starten for rullestolkjørerne går, og trehjulingene freser ut fra start, er de svært passende akkompagnert av Yello's «The race». Senere, når løpernes start går, slippes en stor klase med ballonger i luften, og Vangelis' ikoniske «Chariots of fire» følger oss det første stykket. Nydelig!

Athen Marathon har sin egen variant. Bare det å starte i selve byen Marathon er naturligvis spesielt, og når det skal løpes til den olympiske by passer det godt at deltakerne noen minutter før start bes om å holde hånden opp i luften og avsi atletenes olympiske ed. Fast startlåt i Athen er noe overraskende, og tittelmessig litt avskrekkende, men riktig så fengende «Mission impossible».

Jeg har ikke selv deltatt i Comrades ultramaraton, men absolutt alle jeg snakker med som har løpt det snakker så mye om starten at det ville være nedtur dersom den ikke blir akkurat som beskrevet den dagen jeg selv deltar. I verdens eldste og største ultramaraton, som går de ni milene mellom Durban og Pietermaritzburg i Sør-Afrika, ble startpistol i 1948 erstattet av at løpsfunksjonæren Max Trimborn gol som en hane. Slik har det vært siden. Comrades starter i bekmørket grytidlig på morgenen, og noe av det som visstnok gir størst inntrykk er når Sør-Afrikas «andre nasjonalsang» Shozholoza dras i gang og hele bølingen av nervøse løpere synger med av full hals i tussmørket. Starten er én av grunnene til at jeg har lyst til å begi meg ut på den prøvelsen Comrades er, og jeg vet det er mange som føler på samme måte. Løpsarrangører bør definitivt ikke undervurdere betydningen av særpreg og tradisjoner.

Etter min mening bør også små løp finne sitt særpreg og en form for tradisjon knyttet til starten. I milløpet jeg selv er med og arrangerer har vi dempet, spenningsbyggende musikk det siste minuttet frem til ordføreren starter løpet med et ganske grusomt lydhorn. Da kjører vi også i gang Bruce Springteens «Born to run» på full styrke for å gi deltakerne en kickstart. Ikke store greiene, men det har nå engang blitt en del av vår signatur, og jeg liker å tro at i alle fall noen av våre deltakere helst ser at SkiLøpet starter akkurat slik hvert eneste år.



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser