I begynnelsen var veien - Runner's World
Annonse

I begynnelsen var veien

Jeg har gjort en ting, og nå vil jeg fortelle om det.


Annons

Leserinnlegg av Trond Setsaas

Jeg har gjort en ting. Og nå vil jeg fortelle om det. Så om du er av typen som ikke fikser selvskryt eller nedskrevet tankevirksomhet av den positive sorten, scroll videre. Eller … så kan du velge å tenke "Trond er ikke den som skriver særlig mye, hva kan være så viktig nå?" Men da er du advart. This is gonna be a big one.

Jeg pleide ikke å hate løping, ikke før i militæret. På samme måte som ungdomsskolen tar livet av all leselyst, tok militæret all gleden ut av å løpe. To og to på rekke er liksom ikke løping slik vi liker å tenke på det. Overhodet ikke. For én elementær ting som manglet i det militære var: friheten.

Det gikk mange, lange år hvor løping kun virket hensiktsmessig om man var seint ute til buss, tog eller fly. Jeg skal ikke gå så alt for langt ned i dybden, men for cirka 6 år siden ble jeg med på en løpetur rundt Mosvannet i Stavanger og til tross for at vi var to og løp side om side, var frihetsfølelsen der. Jeg hadde helt glemt det. Følelsen av at å la beina bære deg av sted, se naturen fare forbi, samtidig som en blir en del av den. På med joggesko og ut døren, enklere blir det ikke.

Så jeg fortsatte å løpe. Motivasjonen var at dersom jeg holdt meg noenlunde i aktivitet, kunne jeg spise det jeg ville gjennom uken. Pølser, pizza og pasta. Øl, chips og taco i helgen. Men den motivasjonen slo liksom litt tilbake på seg selv. For når man først begynner å bry seg om dette fabelaktige maskineriet vi kaller menneskekroppen, begynner man også å se en sammenheng mellom hva man spiser og hvordan man yter. Du merker fort at du ikke løper superraskt etter å ha spist usunt en hel helg. Så da justerer man litt her og der, unngår det ekstra kakestykket, slutter å spise chips midt i uka og så videre.

Jeg er tidvis litt nerdete. Og når det viste seg å finnes apper hvor en kunne tracke aktiviterer og få statistikk på dette, ble jogging enda artigere. Man fikk med faktorer som høydeforskjell, gjennomsnittshastighet og mye mer. Man kunne på en måte fange alle aktivitetene og føre det opp i en virtuell dagbok. Det høres kanskje rart ut, men det funket på meg. Plutselig tracket man alt fra rusleturer dagen derpå til lengre vandringer i norsk fjellheim.

For snart fem år siden, ble jeg ved en tilfeldighet med på Sentrumsløpet i Oslo. Jeg hadde ikke hørt om løpet tre timer før startskuddet gikk, men jeg ble utfordret og tok det på strak arm. 10 kilometer. Jeg hadde allerede løpt 3 den dagen og strengt tatt hadde jeg vel aldri løpt sammenhengende lenger enn 3 kilometer. Pytt sann, det er bare å løpe sakte nok.

Og ja, det er faktisk det som er nøkkelen til å løpe langt. Det er å holde et såpass lavt tempo at man ikke blir andpusten. Så i et folkehav på Karl Johan, la jeg i vei. Og fullførte. Tiden var fin, det var tross alt ny personlig rekord. Og jeg oppdaget at det var langt fra bare meg som drev med løping. Så jeg ble bitt av ett eller annet. Jeg begynte å løpe løp.

Så i slutten av januar i 2016 oppdaget jeg en såkalt Challenge/utfordring i treningsapplikasjonen jeg bruker. Løpe 1000 kilometer i løpet av 2016. Hm... Og ikke bare sånn på tredemølle, nei det måtte trackes med GPS. Det betyr at de øktene som teller, må foregå utendørs og man kunne ikke legge til mølle-kilometer manuelt. So be it.
Jeg regnet meg frem til at 1000 kilometer i et skuddår tilsier 2,7 kilometer hver dag,

Jeg var allerede meldt på flere halvmaraton, løpene i Bergen, Stavanger, Oslo og Karmøy utgjorde i seg selv 84 kilometer. Legg til Sentrumsløpet, Sørkedalsløpet, Nightrun, Sommernattsløpet, Jordalsløpet, Stølsløpet, Fornebuløpet og Holmenkollstafetten blir det totalt nesten 145 kilometer. Det tilsvarer nesten to måneder og da er man godt på vei.

Men det byr jo selvsagt på utfordringer. Det var skikkelig vinter i januar og februar, det er mye is og glatt nå i desember, man må være forsiktig. Pigger og refleksvest måtte til. Og jo, jeg har gått på trynet, jeg har falt på ræv. Jeg brakk faktisk fingeren på en løpetur opp til Kobberhaughytta så jo, man må trå varsomt enkelte steder. Men sofaen er farligere, du brekker kanskje ikke fingeren, men andre, mer snikende farer kan gjøre seg gjeldende.

Utfordringen gjorde at jeg et par ganger i uken valgte å løpe til jobb fremfor å ta banen. Dette tror jeg er hele årsaken til at jeg faktisk klarte det. For fem kilometer én vei er en perfekt distanse når man vil holde seg i form men ikke ønsker å bli satt ut av spill i flere dager.

Men det var ikke nok. Jeg måtte rett og slett løpe når jeg hadde sjansen. Vel – måtte og måtte, jeg hadde en god unnskyldning til å dra med meg joggesko og treningstøy overalt hvor jeg dro. Dermed har jeg løpt rundt i Amsterdam, i det skotske høylandet, i norsk fjellheim, Øygarden, Nordmarka og mange flere steder.

For det er noe eget å se ting når man løper til fots. Koselige små nabolag i Oban, Skottland, som jeg aldri ville funnet på å få sett hvis ikke jeg hadde hatt med meg joggesko. En kjempepark i Amsterdam jeg ellers ikke ville brukt tid på, en himmelsk kopp te på Kobberhaughytta. I dag ble det løpt rundt på Bogstad, det var så fint der at jeg måtte løpe med telefon i hånden så jeg kunne stoppe og ta bilder. Balsam for sjelen alt sammen.

Men, noen ganger kan man ikke løpe. Er man skikkelig syk eller har vondt i en fot eller et kne, da må man ta hensyn. Kroppen har en fantastisk evne til å lege seg selv bare den får lov.

Så hva nå, når 1000 kilometer er tilbakelagt og vi skriver 2017, blir det en ny utfordring i år? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Det har vært så fint å få løpe overalt jeg har vært, jeg er litt redd at når jeg ikke har en slik motivasjon over meg, at jeg da rett og slett kommer til å slite med dørstokkmilen. Tiden vil vise.

Til slutt vil jeg takke alle som har støttet meg på veien, det er mange av dere der ute. Enten det er på løp med plakat og heiarop, eller rett og slett en anerkjennende kommentar når man kommer ramlende inn på jobb, andpusten og rødsprengt. Alt bidrar slik at man ikke føler seg som et utskudd med treningsmani. For jeg liker å tro at jeg gjør dette fordi jeg liker det, at det ikke er en prematur førtiårskrise eller noe lignende. Jeg har lyst til å fortsette å løpe så lenge som jeg kan. Bli som han gamlingen som løp fra meg på Stavanger (hel)Maraton i 2014. Sånn vil jeg bli.

Aller sist vil jeg komme med et sitat av B.J. Palmer:

Mange av oss tar bedre vare på bilen enn vår egen kropp. Til tross for at bilen har utbyttbare deler.



Kommentere




FlerAvstemning

Hva synes du er mest interessant å lese om vedrørende løping?

 
 
 
 
 
 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Abelone LyngMer


Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde ... [Läs mer]

Vegard ØlstadMer


Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har ... [Läs mer]

Anders HeenMer


Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser