Fra by til by på den grønne øya - Runner's World
Annonse

Fra by til by på den grønne øya

Løp: Les om den svenske Runner's World-redaktøren Anders Szalkai og det nordiske laget på en eksklusiv landeveisstafett – fra by til by i Irland.


Annons

Skoprodusenten Saucony har i mange år arrangert "Race to Kinvara" – en to dager lang stafett på Irland mellom byene som har gitt noen av skomodellene deres sitt navn: Kilkenny og Kinvara. Gjennom kurs og konkurranser har skoselgere og butikkeiere verden over fått muligheten til å bli utvalgte til Sauconys eksklusive stafett, og i år fikk også jeg en innbydelse om å være med. Å ta seg fram i joggesko i Irlands unike landskap, med bølgende grønne sletter og majestetiske åser ut mot havet, føles forlokkende. I løpet av året har jeg løpt noen stafetter, og det er en kul konkurranseform – men hvordan skal det bli å løpe en stafett med folk jeg ikke kjenner?



Å løpe med ukjente
På flyplassen i Dublin finner jeg noen av stafettens løpere og sammen med dem tar jeg meg til hotellet. Der venter skoprøving, og naturlig nok er det en spesiell utgave av Saucony Kinvara som gjelder. Etterpå ankommer flere løpere hotellet, og det er med en viss forventning jeg ser frem til å møte mine blivende stafettkompiser i Team Nordics.

Møtet med mine sju andre lagkamerater – alle fra Danmark, Norge og Sverige – starter med en sightseeing i Dublin. Vi snakker en del om hvem vi er og hvilken bakgrunn vi har – snart skal vi jo løpe en stafett sammen og da er det naturlig nok interessant å vite hva slags løpere som finnes blant oss. Alle er veldig tilbakeholdne når det kommer til det å beskrive sin egen form og kapasitet, men slik er det ofte med løpere – ingen vil love raske tider, alle ligger litt lavt.

Rundturen i Dublin avsluttes med en guidet tur inne på Guinness' bryggerier. De ti Race to Kinvara-lagene samles og avrunder ettermiddagen med å teste en pint av den karakteristiske Guinness-drikken.



Strategi og planlegging
All ære til god øl, men stafetten er likevel i fokus hos de fleste av oss. Det er med en viss spenning at alle lagene på rundt syv, åtte mann setter seg ned ved bordene før kveldens middag. Nå skal stafettens opplegg presenteres i sin helhet, Vi i Team Nordics skal møte lag fra USA og Canada samt ulike europeiske konstellasjoner. Totalt er vi ti lag. En konkurransebok – "race booklet"– deles ut. De 22 etappene fordelt over to dager med totalt 100 miles (ca. 160 kilometer), presenteres i detalj. Avhengig av lengde, underlag og høydeforskjell kategoriseres de ulike etappene fra én til fem, der en femmer er en svært tøff etappe, mens en ener er forholdsvis lett.

Nå gjelder det for hvert lag å være strategiske og velge ut hvordan man skal optimere sine krefter på best mulig måte. Selv om konkurransemomentet kanskje ikke er det viktigste på nettopp denne stafetten, vekkes det nok et visst konkurranseinstinkt i alle lag. Nå venter en natt på hotellet med opplading.



Vi er i gang 
På morgenen samles lagene ved bussen som skal følge oss under hele stafetten. Den første etappen går innover i landet, fra Belssington utenfor Dublin og inn til Kilkenny, en by som har gitt navn til verdens kanskje mestselgende terrengsko.

På tross av det er det ingen terrengløping som venter oss. Etappene flyter fram i det grønne bølgende landskapet langs smale, små veier. I løpet av den første dagen må alle på laget løpe minst én etappe – men de fleste dobler. Ingen løpere får dog løpe to etapper på rad, og ingen får løpe tre etapper eller flere på en dag. Det er jo stafett – alle skal bidra til lagets framdrift.

Før reisen hadde jeg en mistanke om at det ville bli mye dødtid på lagbussen, men tiden bare flyr av sted. Bussen er alltid på vei mot neste veksling, der noen av løperne skal ta laget videre. Det er full aktivitet hele tiden; vi titter på kommende etapper, planlegger, heier på dem som løper.



Klassisk stafettfeil
Første dag består av totalt 14 etapper. Jeg har fått etappe tre og 13.  De har vanskelighetsgrad fire og tre, og distansene er på henholdsvis seks og 10 kilometer. Konkurransefølelsen vekkes helt klart når jeg legger ut på min første etappe, og selv om det bare dreier seg om seks kilometer, blir det ganske så slitsomt etter hvert. Jeg starter selvfølgelig ut alt for fort – en klassisk stafettfeil. I det kuperte partiet, som virkelig fortjener vanskelighetsgrad fire, er det bare å bite tennene sammen og kjøre på. Det er en herlig følelse når jeg ser min norske lagkamerat stå og vente på stafettbåndet foran meg.

Selv om vi tidvis må jobbe hardt, rekker jeg likevel å nyte landskapet. Ikke bare fra bussen og ved vekslingene, men også mens jeg løper – det er alltid noe spesielt ved å løpe på nye veier med nye skuer.

Etter min første innsats for laget lurer jeg på hvordan jeg skal restituere før etappen på 10 kilometer skal tilbakelegges. Men det er som om kroppen innstiller seg på å takle det, så når tiden er inne har jeg ingen problemer med å starte på'n igjen. 

Jevn gruppe 
I løpet av dagen hopper det nordiske laget litt opp og ned på resultatlisten, og i bussen blir det full aktivitet når vi regner ut hvordan vi ligger an. Ved hver veksling sjekker vi også de andre lagenes løpere for å forsøke å finne ut hvor fort de kan løpe.

Når dagen til slutt oppsummeres i Kilkenny, ligger Team Nordics på en fantastisk tredjeplass, noe vi egentlig ikke hadde regnet med. Det føles nemlig som om alle andre lag har flere toppløpere, noe vi savner. Men vi har en jevn gruppe, et bra kort i det lange løp.

Etter den første dagen lærer vi på laget hverandre å kjenne, og selv mellom lagene oppstår det et fint fellesskap. Det er vel noe av det en slik stafett omhandler – samhold gjennom løping der man kjemper om et felles mål. Når man, som i Race to Kinvara, tar seg fra A til B, blir løpet også en reiseopplevelse, hvilket gir hele konkurransen en ekstra dimensjon.

På kvelden sjekker vi inn på et slottslignende hotell for å lade batteriene før etappene på dag nummer to. Nå har vi også muligheten til å gjøre endringer i lagoppstillingen, og fundere på hvordan vi skal disponere ressursene våre.

Dag to i regn og vind 
Vi står opp tidlig og transporteres til den andre siden av Irland-øya. Gårsdagen handlet om løping i det bølgende innlandet, men nå skulle vi løpe langs den spektakulære atlanterhavskysten. Dagens første stopp blir ved de verdensberømte Cliffs of Moher, som reiser seg 120 meter over havet. Ikke langt herfra starter vi de avsluttende etappene.

Dag én bød på nydelig sommervær, mens dag to bekrefter alle våre fordommer om Irland: Piskende vind med tungt regn. Det er med et visst forbehold vi ser frem til å starte løpingen. I dag er det færre etapper – bare åtte – men totaldistansen er lengre, og alle lag starter dessuten samtidig. Det gjør at matematikken rundt resultatlista blir vanskeligere; tidene fra begge dagene skal jo summeres til et sluttresultat.

Vårt nordiske lag består av åtte løpere, så vi løper én etappe hver. Jeg tar meg av en etappe på 12 km, som er rangert som en firer på skalaen. Med tanke på været – motvind og regn –  burde den blitt oppgradert til en femmer. På den annen side er været likt for alle, så det er bare å sette i gang og forsere sølepytter store som innsjøer.

Uværet gir løpingen en ny dimensjon. Til min store overraskelse synes jeg faktisk det er skikkelig gøy. Når veien langs den vakre kysten svinger og vinden og regnet avtar, forvandles etappen min plutselig til en herlig – og veldig vakker – opplevelse. Fornøyd overleverer jeg stafettbåndet til den eneste jenta på laget vårt. Nå er jeg nesten ferdig med løpingen for i dag. Reglementet sier at alle lagmedlemmer skal løpe dagens siste kilometer på den siste etappen sammen. Tiden stopper når siste deltaker på laget krysser mållinjen.



Lagfølelsen
Inn mot Kinvara løper vi som et team, med god fart. Det er en fantastisk følelse å nå den fine, lille byen. Stafetten er over, og avsluttes med middag på et irsk slott. Der presenteres også resultatlisten. Team Nordics lykkes ikke med å holde tredjeplassen, men vi ble nummer fire totalt. Dette betød likevel ikke så mye. Opplevelsen av Irland, stafetten og alle nye, fine bekjentskaper – løperne, sjåføren av teambussen og alle frivillige som sto ved vekslingene – var den virkelige medaljen i Race to Kinvara.



De tre nordmennene fra Team Nordics om Race to Kinvara:



Geir Beheim, Löplabbet Drammen
– Det mest spesielle med Race to Kinvara var samholdet og lagfølelsen med de øvrige, (ukjente) løperne. Jeg tror alle ønsket å prestere det lille ekstra for laget. Det var også utrolig gøy å løpe fra A til B i et fantastisk landskap, uten å måtte løpe tilbake igjen. Den største utfordringen var å komme i gang igjen etter å ha sittet stille i bussen i noen timer. Den siste kilomtereren inn til Kinvara løp hele laget sammen – det var mange stive bein på oppløpet.



Charlotte Aspholm, Löplabbet Kristiansand
– Race to Kinvara var en opplevelse for livet! Jeg følte meg tatt ut av virkeligheten. Alle menneskene vi møtte var glade, hotellene var fantastiske, og vi hadde en egen Team Nordics-buss som kjørte oss mellom etappene. Teamet var en gøyal gjeng svensker, dansker og nordmenn på ulike nivå løpsmessig, men alle var instilt på å ha det moro! Da vi løp i det vakre irske landskapet ble vi fulgt av en følgemotorsykkel, og det ga et ekstra push når han ruset motoren bak meg. Det beste var å komme i mål hver dag, da ventet en lokal bar med deilig mat og Guinness og Kilkenny.



Nils Inge Valland, Löplabbet Norge
– Vi følte oss som profesjonelle løpere, med lagbuss og følgemotorsykkel. Stafett som konkurranseform er veldig bra, en utfordrer både seg selv og støtter lagkompiser. Vi hadde en fantastisk opplevelse gjennom irsk innlandsmiljø på dag én, og ute ved kysten langs Atlanterhavet med regn og vind på dag to. Selv om dette var en konkurranse blant lagene, var det likevel god stemning og konkurrentene støttet hverandre.



Kommentere




FlerAvstemning

Hva synes du er mest interessant å lese om vedrørende løping?

 
 
 
 
 
 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Maria SørbøMer

Hurra! Endelig fikk jeg deltatt på mitt første Oslo winterrun. Det var på tide, og det var veldig ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

Maraton trening krever tid men hver time er en investering. På de lange rolige løpeturene mine ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser