Fartsfest i Firenze - Runner's World
Annonse

Fartsfest i Firenze

Vi har sendt ut en verbal stafettpinne, der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Andre etappe: Trude Håland forteller om sin kalde kamp for sub 3:30.


Annons

Det var siste helgen i november i fjor. Firenze Marathon var målet, etter en spontan påmelding en sen julikveld. Reisefølget var min beste venninne, som for øvrig ikke løper en meter selv, ei heller er interessert i verken å høre om personlige rekorder og kilometertider. Det skulle være en fin førjulstur med fokus på kos, god mat og drikke og et par jobbærend.  Business and pleasure. Vi var tross alt i Toscana.  At jeg skulle løpe i noen timer en av dagene ble dysset kraftig ned og ikke viet oppmerksomhet i det hele tatt før jeg stod på startstreken midt i sentrum klokka åtte søndag morgen. Min maraton nummer 13 på ti måneder i 2017, og enda hadde jeg ikke nådd den magiske målsettingen om sub 3.30. Akkurat da angret jeg på de vinglassene som hadde virket som en god idé på en fortauskafé dagen i forveien.



Kontrasten til sprudlende drikke i stettglass i sola iført t-skjorte, kunne ikke vært større enn forholdene ved start denne iskalde november-morgenen, hvor det foreløpig ikke regnet. Det var meg og sju andre nordmenn blant de drøyt 10 000 deltakerne. Jeg så på italienerne og studerte løpsantrekket. Kort-kort. Jeg var i tvil. Det var kaldt, kunne jeg tåle t-skjorte og superkort tights? Kan italienerne, kan jeg. Det ble kort-kort.

Inn i slusa. Min venninne fulgte meg bort, tok noen bilder og lot seg fascinere av stemningen som råder like før en maratonstart. Det er en helt spesiell atmosfære bak tidsslusene. Jeg hadde stilt meg i 3.00-3.30-båsen, fast bestemt på følge gutta med 3.30-ballongen. Jeg ser rundt meg, på mannfolkene som kvitter seg med sine siste dråper – helt ubeskjedent. Jeg kjenner at det skulle jeg gjerne gjort selv,  men det blir med tanken.

Der – vi løper av gårde, fartsballongene omtrent 100 meter foran meg. 200 meter etter start står min venninne på avtalt sted og knipser noen motiv. Like etter har jeg ikke annet valg enn å smette bak en bil i ei sidegate. Når jeg reiser meg opp etter det 40 sekunder lange ærendet, har det plutselig begynt å styrtregne. Fartsballongene ligger langt foran, og jeg må henge i. Jeg ser på klokka og setter opp farten. Kilometertida ligger på rundt halvmaraton-nivå, og jeg vet det ikke er helt fornuftig. Men det var de 3.30-ballongene…

10 km – jeg har fått kontakt med fartsholderne, slår av en prat, og ber dem passe på meg helt til mål. Det lover de. Jeg løper maks to meter ved siden av, tviholder på nærheten i  kilometer etter kilometer. Regnet spretter opp fra brosteinene. Jeg fryser. Det stikker i fingrene, og det er vanskelig å stoppe opp ved drikkestasjonene.

Snart halvmaraton, og vi løper over byens mest berømte bro, Ponte Vecchio. Der skal min venninne stå og heie. Jeg ser bare en endeløs rekke av paraplyer og får ikke øye på min supporter. En liten nedtur, kjenner jeg, og tar meg i å tenke på de hjemme som sitter og følger med på ferden. Aldri om jeg gir meg, aldri om jeg senker tempoet. Jeg er ikke sliten, bare fryktelig kald.  Hvor kaldt kan det egentlig være i Toscana?

Halvmaraton. Jeg titter ned på klokka. Jeg er foran skjema til 3.30. 2 minutter foran. Det er ikke mer enn det må være. Jeg har hatt mer å gå på tidligere og ikke lykkes med andre halvdel.

Det regner fortsatt, men jeg henger i beina på fartsholderne. De tilbyr seg å hente drikke til meg slik at jeg ikke trenger å stoppe. Jeg unngår sportsdrikke, tar kun vann tilsatt salt. Regnet vil ingen ende ta, og når jeg skal ta opp paraceten jeg alltid har med meg, var den selvsagt oppløst og ubrukelig.

30 km. Det er alltid en milepæl. Jeg ser på klokka igjen og registrerer at jeg fortsatt har kontroll på sub 3.30. En deilig følelse. Jeg begynner å få troen og tenker at jeg skal greie samme tempo fram til neste passering. Vi løper inn på en stadion, tar en runde gjennom alle sølepyttene på det røde tartandekket før vi løper ut porten igjen på andre siden. Det går litt nedover, eller er det bare jeg som føler det?

35 km. Jeg har løpt fra ballongholderne. Jeg ligger foran dem og tenker brått tilbake på 2015. Da løp jeg i  de samme gatene og det var på dette tidspunktet at jeg tenkte at jeg ville klare under 3.40, som var målet den gang. Men det er annerledes å løpe i seks plussgrader og øsende regn og 18–20 behagelige grader og blå himmel.

Følelsen er god, men jeg tar ingenting for gitt. Jeg har gått på en smell noen få kilometer før mål før, senest for en drøy måned siden i Amsterdam. Jeg kjenner til begrepet tømmerstokker. Men jeg kjenner verken på stive lår eller legger denne formiddagen. Klokka nærmer seg 12, og jeg bør være ferdig om en halvtime.

40 km. Vi er inne i bykjernen igjen. Det er et yrende liv. Og aner jeg at regnet ikke er så tungt lengre? Jeg ser bakover, og det er ikke tegn til fartsholderne. Jeg ser på klokka og konstaterer til min store fornøyelse at jeg må brekke en fot for ikke å greie ei tid under 3:30. Endelig. Jeg gliser bredt – gir high fives til noen barn som står gatelangs, og gir noen oppmuntrende ord til en som har krampe og nesten ikke klarer å stå oppreist.

500 meter før mål, sprekker skylaget. Sola titter fram. Jeg hører noen som roper på meg. Wait, wait. Jeg snur meg og der er jammen fartsholderne. De har tatt meg igjen, og vil at vi skal holde følge fram til mål. Selvsagt vil jeg det.

200 meter før mål, entrer vi den røde løperen. Il Duomo, eller Santa Marie del Fiore, som den mektige katedralen heter, er kulissen for målområdet. Jeg løper mellom to av fartsholderne, og vi strekker hendene i været.

3.28.35. Og så kommer tårene. Jeg er ikke sykt sliten, men sykt kald. Jeg fisker opp telefonen fra flipbeltet og ringer hjem. Halvveis gråtende og halvveis leende. Jeg får noen rosende ord og legger på. Blir med på noen bilder sammen med fartsholderne.

Venninna mi, som ikke helt skjønner seg på tider og personlige rekorder, har fått med seg alt. Denne persen forstår hun veldig godt. Etter noen sms-er og en kort samtale, finner vi hverandre der i folkemengden. Ingen av oss sier så mye. Ikke før vi finner en fortauskafé i sola.



Om Runner's World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner's World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner's World-stafetten.



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser