Det store spørsmålet: Hvorfor? - Runner's World
Annonse


Foto: Epic Action Imagery

Det store spørsmålet: Hvorfor?

Mari har en iboende treningsiver og en evne til å gjennomføre hinderløp med en varighet på 60 timer. Men selv hun må ty til mentale strategier når det er som mørkest.


Annons

Min mentale strategi er en ny, fast spalte i Runner's World, hvor vi møter ulike løpere fra gang til gang. I denne spalten får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket – enten i hverdagen: Hva skal til for å holde treningen i gang – eller underveis i et krevende løp: Hva holder deg gående? Vi har hørt om de fem basisteknikkene visualisering, målsetting, indre dialog, spenningsregulering og oppmerksomhetstrening, men hvordan blir det brukt i praksis? Første løper ut er hinderløper og RW-blogger Mari Weider:

Jeg er utrolig heldig. Når jeg sier at jeg er heldig, så er det fordi trening ligger i ryggmargen min, og ikke bare i min, men også min bedre halvdel sin. Derfor er det sjelden et spørsmål OM vi skal trene, men heller hva, hvordan og når.

Evnen til å holde ut – i konkurranse
Det som fascinerer meg, og som jeg faktisk ikke har noe svar på hvorfor skjer, er evnen til å holde ut over lengre tid i en konkurranse. De siste to årene har jeg pushet grenser i nye konkurranser. Fra å starte med hinderløp på rundt 5 km, så 12 km og tilslutt 21 km, var jeg for første gang i 2017 med på en del ultrakonkurranser og endurance-eventer.

Etter en treningstur på 15–20 kilometer, flater kroppen helt ut på sofaen når jeg kommer hjem, og jeg «orker ingenting mer». Hva er det da som gjør at jeg plutselig kan konkurrere i over 10 timer, med minimalt med mat og ingen søvn eller hvile?

Hvorfor?
De tre mest ekstreme konkurransene jeg har vært med på er Spartan Agoge, Hurricane heat 12 timer og Spartan Ultra World championship 24 timer. Når venner og kollegaer spør meg hva jeg skal eller hva jeg har gjort og jeg begynner å fortelle, tar jeg meg ganske raskt i å ikke fortsette å snakke. Blikkene de sender meg, og det første de spør om er «hvorfor?» Hvorfor velger du frivillig å gå over 60 timer med en 20 kilos sekk uten noe særlig mat og minimalt med søvn? Hvorfor velger du å betale tusenvis av kroner for å reise til Island i desember for å løpe hinderløp i 24 timer? Galskap sier de. Jeg sier…fordi jeg kan!


OCR-dronningen Mari Weider i sving. Foto: Privat

Jeg kan
Det er nettopp det som fascinerer meg: Jeg er 43 år gammel, jeg har trent hele livet, jeg er ikke spesielt god på noe, jeg er ikke veldig rask eller superutholdende, men jeg har sett at jeg kan. Jeg kan jobbe i over 60 timer nesten sammenhengende uten mat og hvile, jeg kan jogge/småløpe/hufse og forsere hinder i 24 timer alene i mørket på Island. I regn, vind og snø – det fascinerer meg at kroppen klarer det, og jeg synes faktisk det er gøy.

Venner og familie trigger
Vi har alle ulike ting som driver oss. I mitt tilfelle er det venner og familie som er en av de største drivkreftene underveis i et langt utholdenhetsløp. Jeg bruker mye tid og penger på reise, og da også tid vekk fra døtrene mine. At jeg synes løpene er gøy er selvfølgelig min grunnleggende drivkraft, men underveis er det også en drivkraft at jeg ønsker å gjøre jentene mine stolte av meg. Det kan være en plassering, en medalje eller et merke – eller rett og slett bare en gjennomføring. Tanken på å kunne komme hjem og vise dem, eller si: «Mamma klarte det!»

Jeg merker også at underveis i løpene, når de er på det tyngste, søker jeg støtte i de nærmeste vennene mine. Jeg vet de tenker på meg og følger med på eventuelle oppdateringer jeg kommer med om det er muligheter for det, og jeg bruker dem ofte som et «mantra» når jeg er ute alene. Jeg lukker øynene og ser dem for meg. Bare tanken på dem gir meg ny styrke. Mens jeg lukker øynene ser jeg også for meg alle de nye vennene jeg har fått de siste årene gjennom hinderløp, venner jeg har sittet under fossefall med midt på natten, tatt 600 burpees med etter 12 timer med hardslit. Vi har båret sandsekker og bøtter både opp og ned bakker, sklidd i gjørme og vasset i vann. Minner fra alt vi har oppnådd sammen er med på å gi meg styrke.

Why not?
Spartan Race er eksperter på å lage motiverende ordtak. gjennom Agoge sine 60 timer måtte vi repetere et spesielt mantra blant annet mens vi var ute på tilsynelatende endeløs vandring eller lå og tok burpees uten å vite hverken hvor lenge eller hvor mange:

I will endure
To be burned
To be bound
To be beaten
And to die by the sword

Gjennom de mørke timene på Island var disse ordene med på å gi meg styrke. Tanken på å gjøre jentene mine stolt bidro, men kanskje mest av alt: Tanken på alle vennene mine der ute – som mest sannsynlig ikke skjønner noen ting av hvorfor jeg gjør som jeg gjør, men som finner galskapen min interessant nok til å spørre meg om igjen og om igjen «hvorfor gjør du det?».

I de mørkeste timene tenker jeg «aldri mer» – for så å komme i mål og tenke «når er neste gang?»

Hvorfor? Nettopp fordi jeg kan!

Les også: 6 stabiliserende styrkeøvelser



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser