Beretningen om Badwater - Runner's World
Annonse

Beretningen om Badwater

Dette er historien om den ydmyke, takknemlige, varme mannen med monstermentaliteten. Mannen som fullførte "the worlds toughest foot race".


Annons

I bilen på vei til start var det helt stille. Gregor Gucwa sitter i forsetet og stirrer tomt ut i ørkenen foran seg. Plutselig lener han seg frem og setter på ei låt. Metallica dundrer ut av høytalerne:

We're so fucked
Shit outta luck
Hardwired to self-destruct

Så snur han seg til crewet sitt i baksetet og smiler lurt.

Dette er historien om den ydmyke, takknemlige, varme mannen med monstermentaliteten. Mannen som fullførte "the worlds toughest foot race".

Men først: Se for deg fem 10-litersbøtter stående ved siden av hverandre, fulle av vann. Der har du mengden væske Gregor drakk i løpet av de to døgnene han jobbet seg fra Death Valley til Mount Whitney under Badwater 135.


Crewmedlem Andreas Gossner og Gregor Gucwa mimrer tilbake til ørkeneventyret. Foto: Eivind Bye

Dette er Badwater 135
135 miles (217 kilometer) fra Death Valley til Mount Whitney i California. Kjent som det mest ekstreme ultraløpet i verden. Starten går i Badwater Basin, det laveste punktet i Nord-Amerika (85 meter under havnivå). Målgang er ved Mount Whitney Portal på 2530 meters høyde. Fjellkjeden Mount Whitney utgjør det høyeste punktet på fastlands-USA. Løypetraseen går over tre fjellkjeder som utgjør 4450 positive høydemeter og 1859 negative. Kun 100 deltakere får stille til start hver år. Under 900 deltakere har fullført totalt, gjennom de 32 årene Badwater er blitt arrangert. Deltakerne har 48 timer på seg til å fullføre. Gregor kom i mål på 44 timer, 58 minutter og 46 sekunder. Temperaturen underveis målte 53,7 grader – ny varmerekord for Badwater.


217 kilometer, 53 varmegrader

Det er ikke for ingenting at Badwater blir kalt verdens tøffeste ultraløp. 217 kilometer gjennom ørkenen fra det laveste punktet til det høyeste i fastlands-USA. Mye stigning, med andre ord. 53,7 varmegrader – den varmeste temperaturen målt i løpets historie. En krevende kvalifiseringsprosess for i det hele tatt å kunne søke om deltakelse. Det krever erfaring og bevis på at du har klart tøffe løp tidligere. Gregor Gucwa hadde erfaringen som skulle til, og fikk plass i årets løp. Med seg i den obligatoriske supportbilen hadde han et crew bestående av blant annet nordmannen Andreas Gossner. Andreas er selv ultraløper og vet at det å være support øker sjansene for selv å få deltakerplass i Badwater. Da vi spurte ham om egen deltakelse fortsatt fristet etter å ha sett hva som faktisk kreves, var svaret:

– Nei. Eller … Jeg har fått en enorm respekt for Badwater.

Når vi titter bort på Gregor, sier han:

– Jeg kunne tenke meg å gjøre det igjen.

Blir man noensinne akklimatisert for 50 grader?
– Hvor skal jeg begynne, undrer Gregor. Vi tar det fra starten.
Han dro til Las Vegas åtte dager før start. Ifølge akklimatiseringslitteraturen og de som forstår seg på slikt, trenger menneskekroppen mellom fem og ti dager for å venne seg til noe nytt – varme, kulde, høyde. I dette tilfellet er det varme det er snakk om, en ekstrem varme. Det første sjokket kom da han spaserte ut fra flyplassen klokken ti om kvelden. En varm vegg på 40 grader slo mot ham, og han tenkte "her er det bare å snu og reise hjem". Han valgte et hotell langt utenfor sentrum, langt unna hasardiøs gambling. Det var fint og rolig, og han forsøkte å løpe litt hver dag.

– Utrolig demotiverende å kun klare et par-tre kilometer. Det var "bare" rundt 43 grader i Vegas, men sola skinner på en spesiell måte. Det føles som om noe vil drepe deg, som om noen står med forstørrelsesglasset over deg og vil brenne deg i hjel, forteller han.

I ørkenen er vann dyrt
Etter hvert dukker crew-medlemmene opp. Andreas, Megan, Scott og Gunnar (se bilde lenger ned). Alle er på plass i oasen i ørkenen, Furnace Creek Resort, ikke langt unna startområdet i Death Valley.

– Det var der vi kom i kontakt med den virkelige varmen. Å gå de 200 meterne fra hotellrommet til restauranten var som å være omringet av hårfønere på maks styrke. Men vi forsøkte å holde motet oppe, forteller Andreas.

– Det var ikke demotiverende, det var skremmende. Du vil bare vekk fra sola. Og det blåser godt, en veldig varm vind. Det er vanskelig å forklare, men den nærmeste beskrivelsen er, som Andreas sier, flere hårfønere på full gass rundt deg. Veldig, veldig varmt.

Og kapitalismen er nådeløs selv i ørkenen. Det du trenger for å overleve, en flaske med tre desiliter vann, koster 70 kroner.


Spente ultraløpere før start. Foto: Gunnar George

Star Spangled Banner
Løpsdagen kom omsider og 99 løpere skulle ut på sin livs prøve. En prøve som må fullføres innen 48 timer. Starten gikk klokka åtte på kvelden. Gregor startet i første pulje, med 30 andre løpere.

– Vi sto i Badwater Basin, 85 meter under havnivå. Arrangørene står der med amerikanske flagg og race director Chris Kostman leser opp navnene til hver enkelt løper. "Gregor Gucwa, Polen/Norway". Han hadde fått med seg at jeg ikke helt hadde klart å bestemme meg for hvilket land jeg skulle representere. Jeg hadde til og med to flagg på t-skjorta, og det stemmer nok med det jeg føler i hjertet mitt. Så spilte de den amerikanske nasjonalsangen, et rørende øyeblikk som man bare har sett på film tidligere. Nå skjer det jeg har drømt om i mange år, tenkte jeg.

– Var du nervøs?

– Jeg var… Jeg vet ikke. Jeg måtte bare blokkere ut alt.

Så gikk startskuddet, og det var overraskende greit å komme i gang. Gregor holdt et jevnt tempo. Planen var å løpe 400 meter og gå 100. Slik ble det ikke, det fløt fint og han trengte ikke gåpausene.

– Det er så typisk ultraløping, du er ødelagt i forkant av løpet, kjenner smerte over alt, har feber, vondt i halsen, vondt i knærne. Hjernen din gjør alt den kan for å hindre deg fra å stille til start. Men når du kommer i gang slapper den av, og sykdomssignalene forsvinner.


So far so good. Polsk og norsk flagg på brystet. Foto: Gunnar George

Logistikk og loggføring
Løperne holder seg på venstre side av veien, innenfor eller på den berømte hvite stripa. Den hvite stripa to self-destruct. Asfalten måler 80 grader. Perfekt å steke speilegg på, med andre ord. Muligens ikke så perfekt for føtter i gummisåler.

I Badwater fungerer support-systemet slik at crewet forsyner løperen, for så å vente i om lag et kvarter til løperen har kommet seg noen kilometer videre. Deretter kjører bilen frem, passerer løperen, og stopper noen hundre meter foran. Hadde prosedyren vært motsatt, at bilen kjørte flere kilometer frem for så å vente på løperen, ville man mistet oversikten. Hva om løperen har gått ut i ørkenen for å pisse, fått et heteslag og aldri vendt tilbake til veien. Det kan være direkte farlig. Med denne overlappende måten har man har tettere kontakt med løperen, og unngår et kaos av biler som snur for å lete etter løperne sine. Dette er nøye gjennomtenkt. 99 supportbiler på veien, særlig de første timene når det ennå ikke er særlig strekk i feltet, krever struktur. Det samme gjelder alt arbeidet som gjennomføres inne i bilen. De som har vært support på lange og krevende konkurranser som for eksempel Norseman, vet hva det går i. Men crewing i Badwater er 100 ganger mer detaljert.

Hvert av de fire crewmedlemmene har ansvar for seg selv, i tillegg til Gregor. Alt av mat-, væske- og saltinntak blir loggført, det samme gjelder tissepausene. Loggboken talte til slutt 20 tettskrevne sider. Loggføringen blir tatt svært seriøst. Dels for at crewet skal kunne følge med og kompensere hvis de ser at Gregor ikke har drukket tilstrekkelig, og dels for at et eventuelt ambulansepersonell skal kunne se hva han har fått i seg, hvis uhellet er ute.  Alt skal være steril og rent. Hygiene er viktig, det er ikke mye som skal til av uvelkommen bakterieflora før en utslitt løper bukker under. Varmen gjør det ekstra vanskelig.

– Kroppen hans er allerede vridd opp, så hvis vi hadde gitt ham noe infisert eller møkkete, så ville han vært ferdig, understreker Andreas, som selv fikk kjenne ekstra godt på varmens virkning. Å crewe en annen gjør at du glemmer deg selv. Det resulterte i heteslag og horisontal stilling inne i bilen i et par timer.

– Jeg mener oppriktig at crewet gjorde en større jobb enn meg, sier Gregor ydmykt.


Oppover, oppover, en fot foran den andre... Foto: Gunnar George

Extreme Heat Danger
Tilbake til selve løpet. Gregors største bekymring var å rekke den første cutoff-tiden som var satt til 14 timer etter start. Etappen man da skal ha tilbakelagt er på 80 kilometer. Det er natt, og det er 45 varmegrader. Planen var å løpe maraton på under syv timer, og gjøre det to ganger. Sola titter fram i det han tar fatt på første klatreetappe, 25 kilometer rett opp. Første cutoff ligger på 700 meters høyde og han må nå dette punktet innen klokka 10. Grunnen er strenge restriksjoner satt av Death Valley nasjonalpark. Man er sterkt frarådet å oppholde seg under denne høyden etter klokken 10 om formiddagen, med mindre man sitter i en bil. Skiltene er eksplisitte: Extreme heat danger!


Vann alltid lett tilgjengelig. Bilde nærmest radierer varme. Men smilet er til stedet. Foto: Gunnar George.

Gregor klarer cutoff-tiden med god margin, og karrer seg videre opp til første topp, Townes Pass, på 1600 meters høyde. Det mest krevende nå er varmen. På andre siden av fjellet går veien rett ned mellom bratte fjellvegger som tilfører en ekstra varme. Det er på dette strekket Andreas går ned for telling, og Megan har plutselig to nordmenn å ta hånd om. Ti prosent helling er hardt for lårene etter to maraton på rappen gjennom natta, men Gregor kjemper seg nedover. Forsnyningsstoppene blir mer frekvente, crew-bilen møter nå Gregor for hver kilometer. Lengre opphold mellom nedkjøling, hydrering og heiarop lar seg ikke gjøre.

– Jeg tenkte at nå er det game over. Det er bare å gi faen i drømmen. Her skal jeg ikke være mer, forteller Gregor. Men etter et minutts nedkjøling med håndklær duppet i isvann over hodet, begynner hjernen å fungere igjen – og crewet overbeviser ham om å fortsette. Én kilometer til. Og enda en. Og enda en…

Megan, sjefshøna i crewet, sa: Yes, you are fucked, but you are not fucked enough. Let's go!

De når Panamint Springs på ettermiddagen, og Gregor tar en powernap. Crewet kjøper mer is, vann og mat – og de legger ut på neste klatreetappe.


Ingen tvil om at det dreier seg om stigning i dette området. Foto: Gunnar George

Badwater bilingual
Denne natta husker ikke Gregor all verdens fra, men han husker solnedgangen og Megans ord. På et tidspunkt blir man så sliten at man lukker seg inn i sin egen lille verden. Brokker av minner er det eneste som gjenstår. Solnedgangen i ørkenen står for ham som det vakreste han har sett. Natta var tilnærmet kjølig, bare 45 grader.

Andreas har imidlertid våknet fra heteslaget og får med seg hva som faktisk skjer. Gregor klarer ikke lenger å skille språkene fra hverandre. Han og Megan løper sammen denne natta, og Gregor skravler i vei mens han jobber seg bortover asfalten. Megan tar det som et godt tegn at snakketøyet er i orden – og lar Gregor holde på. Hun jatter med, hva han snakker om vet hun ikke – han har snakket på norsk i en times tid. Gregor husker ikke dette, men han husker imidlertid at Megan klarte å flytte fokuset hans vekk fra smerten og mot ytre faktorer når det gikk trått.

– Hun sa "se på månen, det er den samme månen jeg så på mens jeg løp i Atakama, Gobi og Sahara. Når du er hjemme i Norge, og jeg er på New Zealand ser vi fortsatt på den samme månen." Hun fortalte mange historier fra sine egne ultraløp – jeg ikke klarte å synes synd på meg selv lenger.

Siste etappe
Sola gjør seg gjeldene igjen, men målet er mye nærmere.
– Sjansen for å fullføre var fortsatt lav, men mye, mye større enn null. Det hjalp, forteller Gregor. Nå venter et strekke på 70 kilometer i varmen. I enden av strekket ser man det siste fjellet som skal bestiges. Mount Whitney. Det virker ikke som det kommer nærmere. Et mentalt krevende strekke i stekende sol. Andreas løper med ham store deler av strekket, og går ned for telling igjen. Gregor sliter "bare" med frostrier, feber og ødelagte føtter, men kvikner til av det beste måltidet han kan huske å ha smakt: To cheeseburgere og fries fra McDonalds.

Etter en liten evighet gjenstår det bare en halvmaraton, rett opp til 2600 meters høyde. Det går fint i begynnelsen, men blir etter hvert svært tungt. En haglbyge senker temperaturen ned til 25 grader – iskaldt. Han forsøker å hoppe inn i support-bilen, men blir kastet ut igjen. Setter han seg ned, blir han sittende. Nå gjelder det bare å komme seg til mål.

– Jeg husker målgang. Det var en utrolig lang reise den siste halvmaratonen. Rundt fem og en halv time. På et tidspunkt brukte jeg flere timer på bare fem kilometer. I retrospekt ønsker jeg at jeg hadde presset på ytterligere og fullført fortere. Jeg følte hele tiden at jeg utsatte crewet for tøffe timer. Jeg beveget meg så sakte fremover, og var redd de ville bli syke. Det er greit at jeg utsetter meg selv for dette, men ikke andre. Når du har satt fire mennesker i en bil og kjørt dem inn i ørkenen, så vil du ikke at det skal skje dem noe, sier Gregor og viser den iboende samvittigheten som sitter så dypt i ham, at den til og med gjør seg gjeldene i sluttfasen av et ultraløp.


Hele crewet på vei over mållinjen

The holy grail of ultra running
– Gregor var fattet under hele løpet, og mottakelig for å bli ledet. Han visste hva han skulle ha, og når han ikke visste det tok han i mot det vi tilbød. Det var veldig greit, skryter Andreas når vi spør om lynnet til løperen etter tøffe timer ute i heten. Gregor selv er mest imponert over crewet.

– Jeg kan aldri få takket crewet mitt nok for det eventyret der. Du setter fire mennesker sammen i en bil. Fire mennesker som aldri har møtt hverandre før. Der skal de sitte i 48 timer, i 50 grader. Og de gjør det – for meg. De har sitt liv, sine ting, men de setter det til side og blir med meg til ørkenen. Og de må passe på at jeg har alt jeg skal ha, de spruter vann på meg, gir meg flasker med vann og elektrolytter. Ingen passer på dem, men alle passer på meg, sier en rørt Gregor.

Megan løper sammen med Gregor de siste kilometerne opp til Mount Withney Portal. Gutta har kjørt i forveien for å parkere og kommer dem løpende i møte for å slå følge den siste biten. Fem slitne og stolte mennesker tar hverandre i hendene og krysser mållinjen etter nesten 45 timer langs den hvite stripa. Løpet som har ligget i Gregors bevissthet i mange år, løpet som bare var en drøm helt til han innså at drømmer kan realiseres hvis du jobber hardt nok – det løpet har han nå fullført.

Crewet i sin helhet: Gunnar George, Megan Stuart, Gregor Gucwa, Scott DeVona og Andreas Gossner – en sliten, rørt og fornøyd gjeng etter målgang.


– Hvordan var det?

Det blir stille.

– Det var sterkt.



Chris Kostman, race director for Badwater, tar Gregor i hånden. Sammen ser de utover ørkenen han nettopp har kjempet seg gjennom.

"Congratulations, you have finished the world's toughest  foot race. The Badwater 135 belt buckle, the holy grail of ultra running is now yours."


Bli bedre kjent med Gregor og les om hvordan han ble en ultraløper her:
Veien mot Badwater 



Kommentere




FlerAvstemning

Hvilken form for fartstrening liker du best?

 
 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Marthe K MyhreMer


Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Test av Silva Trail Runner 4 Ultra - sponset innhold I høst fikk jeg muligheten å teste en hodelykt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser